Tiåret som snudde Norge på hodet

Etter åtte års målbevisst, nøktern oppbygging gjennom sytti- tallet var det neppe noen i det daværende Stillasservice som var forberedt på hva åttitallet skulle bringe av bransjeendringer, politisk stormvind og økonomiske opp- og nedturer.

Historien opererer ikke i tiårsperioder, men åttitallet er likevel en spesiell periode i norsk historie. I noen få år pekte tilsynelatende alle piler mot himmelen, drevet av økonomisk deregulering og stor optimisme, før champagne- galoppen endte i et økonomisk uvær.

Slik er i alle fall myten om åttitallet. Sannheten er naturligvis at alle som opplevde dette farge- rike tiåret slett ikke merket fra dag til dag hvor fort samfunnet faktisk forandret seg – og at de færreste næringslivsfolk faktisk fortjente noe jappestempel.

Stillasservice-ledelsen med Odd Strand i førersetet må likevel ha hatt en sjette sans for utviklingen. Firmaet jobbet intenst for å bli en underleverandør til olje- og gass sektoren, med det resultat at konjunktursvingningene i skipsbyggingsindustrien ikke bet så hardt. Strand holdt seg også klokelig unna ville medieselskap-spekulasjoner og andre børs- bobler. Dermed er det ikke sagt at Odd Strand var fremmed for å ta sjanser, tvert imot. Han stolte på instinktene.

Nøktern drift og gode instinkter

Men nå foregriper vi begivenhetenes gang, og for olje- og gassrelaterte bransjer var stikkordene ved tiårsskiftet første rekke oljekrisen i 1979, den tragiske kantringen av Kielland- plattformen i 1980 og valget av den borgerlige regjeringen i 1981.

Underleverandøren Stillasservice drev i grunnen virksomheten på det tidlige åttitallet som en videreføring av syttitallets praksis. Den største enkeltendringen fra syttitallet var at Stillasservice i 1980 fikk sin første langsiktige avtale om stillastjenester, på Statfjord A. Denne avtalen hadde bedriften til 1987.

Vi hadde rundet 150 ansatte og flyttet etterhvert fra Slakterhustomten til Minde, til det gule murhuset vi kjøpte i 1982. Da fikk vi også en agenturavtale med Llentabhallen som leverandør av lagerhaller av aluminium, dette var en stor sidevirksomhet i mange år, sier Odd Strand.

I 1980 fikk vi også vi arbeid på et stålunderstell på Aker Verdal, og var opptil 80 mann i Trøndelag i perioder. Den jobben kom som manna fra himmelen. Vi fikk beskjed om å demobilisere seksti mann på Stord, men fredag klokken halv fem samme uke kom bestillingen på 40 mann til Verdal. Dermed unngikk vi permitteringer, minnes Odd Strand.

Verdal-jobbene resulterte i at Stillasservice etablerte en avdeling i Trondheim i 1981 og kom inn på fasadestillasmarkedet i regionen. Avdelingen var i virksomhet helt frem til 1989, da byggebransjekollapsen gjorde det umulig å fortsette driften.

Så StS ble ikke rammet av skips- byggingskrisen?

Vi merket i liten grad dette, utover at vi kunne rekruttere flinke folk fra verftene og fra bygg og anlegg. Jeg kan for eksempel nevne at vi fikk store oppdrag fra Kværner Egersund med stillasarbeider på tre av gass- modulene til Valhall og hadde også et rigg- oppdrag for Kværner i Gøteborg. I tillegg hadde vi mange mann på Kårstø i 1984 og senere på Mongstad-utbyggingen. Stord Verft var også en viktig kunde i forbindelse med Gullfaks og Oseberg, og etter hvert passerte vi 500 ansatte.

Ekspansjon i flere retninger

I 1982 etablerte Stillasservice Becon Industrier, som leverte jern- og metall og sveisearbeider, og som i tillegg utdannet sveisere. Søsterselskapet hadde mange ansatte i lange perioder, før det senere ble fusjonert inn i hovedselskapet. Også på andre sektorer landet bedriften fine oppdrag, som arbeidene på Glomfjord fabrikker i Nordland, og på midten av 80-tallet dukket også malerjobbene opp, først på broen over Glomma i Fredrikstad.

Dette var i 1986. Firmaet som skulle male broen hadde gått konkurs, men vi hadde satt opp stillasene og fikk avtale om å gjøre jobben ferdig. Dette utløste flere brooppdrag, vei- kontoret i Østfold var svært fornøyd med arbeidet.

Også organisasjonsmessig ble dette viktige år. I 1981 tok Odd Strand initiativ til etableringen av Stillasentreprenørenes forening, der han var formann i fem år.

Denne formaliseringen er en del av bransjeutviklingen, og har basis i den første stillasoverenskomsten på slutten av syttitallet, sier Strand, som var initiativtaker til Stillasentreprenørenes målekontor i 1987. Kontoret sørget for at stillasfirmaene i Bergen fikk like vilkår og er i virksomhet den dag i dag.

I 1984 ble jeg også med i referansegruppen for stillasforskriftene i Arbeidstilsynet, en oppgave som samlet folk fra alle deler av bransjen i jobben for å forbedre stillas- forskriftene, blant annet med bedre opplæring. Stillasservice var senere med på å vurdere om stillasbygging skulle bli et eget fag, også dette var et samarbeid mellom fagforeninger og bransjeorganisasjoner.

Har du bevisst prøvd å gå inn i flest mulig bransjeorganisasjoner?

Nei. det har heller bare blitt sånn at tingene «baller på seg». Har du først svart ja en gang, blir du spurt flere ganger senere.

Var du også involvert i tumultene på arbeidsgiversiden i forbindelse med lock- outen det daværende NAF iverksatte i 1986?

For første gang under samtalen blir Odd Strand skarp i stemmen, han er åpenbart ennå opprørt ved minnene fra dramatikken for 26 år siden:

Etter min mening skulle hele arbeidsutvalget i arbeidsgiverforeningen gått den gangen. Er det noen man ikke gjør så er det å sparke ut arbeidsfolkene som del av en konflikt. De ansatte må få streike, det er en del av spillet, men du sier ikke opp folk fordi de ikke gjør som du sier!

NAF-sjef Pål Krabyfikk i alle fall den første, store gyldne fallskjermen etter lockout- fiaskoen …

Han skulle ikke hatt noe som helst.

Slutten på de gode årene

Hvorfor er denne begivenheten så viktig? Jo, lockouten er et illevarslende omen. Nå kommer nedturen for alvor – og denne gangen er ikke oljebransjen skjermet. Oljeprisen har falt til under ti dollar fatet og tilliten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er på null- punktet. To uker etter den lockouten går Willoch-regjeringen av etter å ha stilt kabinett- spørsmål på økte bensinavgifter. Gro Harlem Brundtland blir ny statsminister.

Et problem som nager Odd Stand midt i alt dette er at han har store bestillinger hos Llentabhall. Ordren er plassert i svenske kroner, og han er oppriktig urolig for en devaluering. Banken tror slett ikke at Brundtland vil devaluere, i alle fall ikke under lønnsoppgjøret, men Strand mener at nettopp dette kan skje. Han kjøper 18 millioner svenske kroner. Dette tjener bedriften 600000 kroner på når kronen straks etter blir skrevet ned med 12 prosent.

Valutakjøpet blir en liten, men viktig seier i en tøff tid, men det skal bli enda tøffere.

Oljeprisene forblir lave, låneveksten er enorm og lønningene er skyhøye, særlig i bygge- bransjen. I 1987 kommer børskrakket i USA og bankene får problemer for alvor.

Det glade åttitallet er definitivt over?

Ja, alt går i vasken på slutten av åttitallet, vi gikk fra 500 til 30 ansatte på kort tid! Rentene var oppe i nesten 25 prosent, det var stillstand i offshoreutbyggingen, ingen bygget noe som helst på land og mange av firmaene vi hadde levert tjenester til gikk konkurs før de betalte oss. Vel hadde vi over- skudd på driften, men med så store tap på fordringer ble det tøft å betale momsen.

I stedet for å slå firmaet konkurs, slik mange andre gjorde, fikk Stillasservice en nedbetalingsplan med Finansdepartementet.

Jeg ville ha firmaet på banen igjen uten å ta snarveier. Dette ga oss goodwill blant banker og myndigheter, noe vi har nytt godt av videre. Men nå beveger vi oss inn på historien om nittitallet …Uansett må åttitallet må ha vært både moro og frustrerende? Det var spennende år, ler Odd Stand.