1972: Stiftelsen

Grundere: Odd Strand, Ole Paulsen, Bjørn Paulsen.

Da Murermester Odd Strand oppdaget det nye stålstillas systemet som kom til Norge, oppdaget han hvor mye lettere og sikrere dette kunne gjøre hans arbeidshverdag. Han var den første på Vestlandet som satset på det nye systemet, og kort tid senere, i mars 1972, dannet han bedriften AS Stillas Service som er oppspring til dagens StS gruppen.

Stålstillas var i 1972 en utrolig stor innovasjon. For første gang var det blitt bygget opp et standardisert system av stillasdeler med gripe- og festeforbindelser. Tidligere var det for det meste brukt komponenter i tre som måtte skrues sammen. Selv om aluminiumstillas imidlertid har tatt over nesten hele markedet finnes det fortsatt applikasjoner der bruk av stålstillas er anbefalt. Over tiden ble stålstillas systemet forbedret og ble videreutviklet til det som kalles i dag industristillas.

Aluminiumstillas blir introdusert i Norge i begynnelsen av 80 tallet. StS gruppen tok det i bruk fra 1983. Fordelen i forhold til stål er en betydelig vektreduksjon på opptil 50 %, noe som påvirker både økonomi og sikkerhet positivt.

Helt siden starten i 1972 har StS gruppen arbeidet med tildekking og bl.a. utviklet egne tildekkingsmetoder. I 1972 var årsomsetningen på kr 150.000 og tjenestespekteret omfattet Stillas, tildekking, rigging og transport.

Pionerårene

Fra StS bladet 01/12, Grunder Odd Strand mimrer i forbindelse med 40 års jubileum i 2012.

Det hele begynte da tre unge menn tok stillasavdelingen ut av murer- og maler-firmaene de drev og flyttet inn på den gamle slakte hustomten i Bergen.

Seks mann var vi i starten, mimrer StS gruppens styreleder Odd Strand, som var 27 år gammel og full av pågangsmot da det nye firmaet etablerte seg i Sandviken.

Nedslitte lokaler var ingen hindring i starten, og ennå var ikke bilkøene gjennom bydelen noe stort problem. Som lager brukte gründerne det gamle fjøset der fjordabåtene få år tidligere hadde levert krøtter, mens kontorholdet skjedde hjemme.

Viktigere var det at slaktehustomten lå ved det som den gangen var en sentral gjennomgangsvei for hele bergensområdet.

Den sjønære beliggenheten skulle også varsle at Stillasservice raskt skulle ta fatt på maritime oppgaver: Oljealderen hadde kommet til Norge, lokalene i Sandviken ble fikset opp, ledelsen slapp etterhvert å ha hjemmekontor – og det var ikke mangel på oppdrag:

Vi fikk fort fotfeste innen verfts- industrien i Bergen, mimrer Odd Strand førti år senere.

Stillasservice ble i praksis eneleverandør når BMV-gruppen trengte ekstern stillas- hjelp, vi fikk innpass på Aker Stord og var med på å bygge opp Statoils første raffineri på Mongstad. I tillegg leverte vi tjenester til Ankerløkken Florø og Sterkoder Kristiansund, ja, i grunnen til de fleste verftene. Aker bygget stadig nye H3-plattformer, vi hadde arbeid med Condeep-plattformene og var med under byggingen av Brent-dekket i Verdal 1974 og Statfjord-prosjektet på Stord 1976, for å nevne noen prosjekter. I tillegg fikk vi også på plass en utstrakt land virksomhet.

Rask ekspansjon

Det var travle dager, og i løpet av få år vokste antallet ansatte til nærmere 150. Men oljeindustrien var ennå fersk  og  de første årene var det en del cowboy- holdninger i bransjen, noe Odd Strand var meget skeptisk til:

Dette ble det raskt strammet inn på. Arbeidsmiljøloven fra 1977 ga et viktig rammeverk for virksomheten, men også Deep Sea Driller-havariet på Fedje i 1976 og Bravo-utblåsningen på Ekofisk B i 1977 gjorde at sikkerhetstenkingen ble stadig viktigere, sier Strand.

Han mener at det faktisk var oljeselskapene som drev frem sikkerhetsarbeidet.

Dette er motsatt av hva mange tror? Ja, men vi opplevde at de store selskapene alltid var opptatt av sikkerhet, dette var en god hjelp for oss som jobbet i felten når vi etter beste evne prøvde å sikre våre ansatte mot uhell og skader.

Et annet problem for et nytt firma som skulle samarbeide med de virkelige store aktørene var faktisk datidens betalingsrutiner:

Det var helt normalt at det kunne gå mange måneder før fakturaer ble betalt, særlig en del utenlandske firmaer var durkdrevne mestere i kunsten å utsette betalingen lengst mulig. Samtidig måtte vi lønne våre folk kontant hver uke.

Kontant?

Ja, jeg har mange ganger lagt ut på lange rundturer med bilen full av pengeposer slik at folkene skulle få betalt, ler Odd, og minnes den klassiske kampen mot asynkrone fergeruter og dårlige vestlandsveier.

Nye rutiner og landsatte sjøfolk

Men allerede mot slutten av 1970-tallet hadde tidene forandret seg mye. Ikke bare kom et nytt lovverk på plass mens datamaskiner og nye banktjenester lettet administrasjonsbyrden; viktigere var det at både verftene og mange rederier gikk inn i en tung krise. Verft etter verft ble stengt eller måtte legge om driften, mens norske sjøfolk ble erstattet av rimelig arbeidskraft fra Østen.

Men på land var det ennå jobber for flinke sjøfolk:

Vi valgte bevisst å rekruttere nye ansatte blant sjøfolk, i tillegg til fagarbeidere fra verft og byggebransje. De hadde et mylder av kunnskap og kompetanse vi kunne bruke, særlig når isolerings- og overflatetjenestene skulle på plass. Dette ble viktige grupper i Stillasservice, og flere av de gamle sjøfolkene jobber i StS gruppen den dag i dag, sier Odd Stand.

Når tiåret nå nærmet seg slutten var driften konsolidert og bemanningen stabil. Pionérårene var over, mens stadig økende trafikkproblemer og behovet for bedre lokaler gjorde at Stillasservice snart skulle flytte til Mindemyren. Men dét er en historie som hører inn under 1980-tallet.